Øyeblikksbilder fra Nuorat

Gjesteblogg med foto og tekst av Astrid Mathilde Andersen. 

IMG_0774-2

Foto: Astrid Mathilde Andersen

Årets ungdomsprogram styres av Ingrid Solhaug Nordahl (25) og Olga Egorova (28).

Sammen med 15 stabsmedlemmer har de ledet 45 deltakere gjennom 4 innholdsrike dager. 

Deltakerne har danset til konserter, lært å joike, tatt selfie med Slincraze og deltatt på en rekke workshops. Om kveldene trekker de inn i lavvoen og samler seg rundt bålet.

Ifølge Sara Lien (16), Sajane Olsen (15), Erika Hansen (16) og Marlon Wøni (14), er det en helt egen stemning på Riddu.

– Alle er sosiale, og stemninga blir så bra, sier Sara.

Nå forbereder de seg til showet som tar sted på lillescenen i ettermiddag klokken 17:00, og deltakerne oppfordrer publikum til å delta.

– Det blir så bra!

IMG_0479

Foto: Astrid Mathilde Andersen

Visiting Riddu Siida

Riddu Siida. This strange and wonderful world filled with people who’ll invite you in for a coffee, a cup of Mongolian tea, or offer a crash course in one of the Sámi languages whilst waiting for the coffee to boil. Or, if you take a walk outside, you might catch a performance of Greenlandic mask dance or traditional song.

Grønnlandsk maskedans

Grønlandsk maskedans. © Daniel Skog/Riddu Riđđu

The area is full of people, and if you have friends, relatives or acquaintances at Riddu, chances are high you’ll find them there. But Riddu Siida is also a place to meet new people, or to learn skills from teachers and practitioners – whether weaving traditional patterns or tasting the dry cod that has kept people along the Northern coast alive for thousands of years, and is an important part of the culture in the area.

Samiskkurs

Samiskkurs. © Daniel Skog/Riddu Riđđu

If you walk towards the river, you can peer up at the side of the festival stage, where the artist Juan Danna made a mural during the Riddu in 2014. Further along there are traditional lavvus, a yurt, the Nisgga’a house and bonfires where people gather to chat over a cup of coffee. In the joiking lavvu, Ola Graff from Tromsø Museum is gathering joiks and playing recordings of old joiks for anyone who is interested or has a joik to share. Not far away is the totem pole which was raised last year, a gift from the Amur people to protect the festival with good energies.

Amur Lavvu

Amur Lavvu. © Daniel Skog/Riddu Riđđu

Next to the Nisgga’a house you’ll find the Northern People of the Year, who are busy at work with carving and handcraft, though they are also more than happy to talk about their culture and traditions to anyone interested. During the children’s festival, the kids had the chance to work with them and were fascinated by the colourful threads in the handcraft.

_MG_2642

Årets nordlige folk. Foto: Eirin Roseneng

Riddu Riđđu is a meeting place across cultures and languages, where people from all over the world come to visit and to share different parts of their cultures. The meetings here are amongst the best of the entire festival weekend.

Riddu Riddu 16 Photosession Foto Ørjan Bertelsen

Riddu Riddu 16 Photosession Foto Ørjan Bertelsen

Folk og liv på Riddusletta

Riddusletta. Denne forunderlige verdenen fylt av mennesker som inviterer inn på kaffe, en kopp mongolsk te, et språkkurs mens bålkaffen koker, eller en danseoppvisning med grønlandsk maskedans.

Grønnlandsk maskedans

Grønnlandsk maskedans. © Daniel Skog/Riddu Riđđu

Det kryr av mennesker rundt, og har du kjentfolk på festivalen er sannsynligheten stor for at du treffer dem her. Men det er også et sted for nye bekjentskap eller hvor du kan lære nye ferdigheter – enten det er å veve vakre komegebånd eller smake på tørrfisken som har holdt liv i folk her i nord i årtusener og fremdeles er en viktig del av kulturen i området.

Samiskkurs

Samiskkurs. © Daniel Skog/Riddu Riđđu

Vandrer du nedover mot elven, kan du se opp på siden av festivalscenen, på et kunstverk som ble malt under festivalen i 2014 av Juan Danna. Her er lavvuer, en gamme, en yurt, Nisgga’a-huset og bålplasser, og ikke minst en egen joikelavvu hvor Ola Graff samler inn og spiller av opptak av gamle joiker for alle som er interessert eller har en joik de vil dele. Ikke langt unna står en totempæl som ble gitt av Amur-folket for å beskytte festivalen, og som ble både laget og innviet for et år siden.

Amur Lavvu

Amur Lavvu. © Daniel Skog/Riddu Riđđu

Årets nordlige folk har slått seg ned ved siden av Nisgga’a-huset, og her er det fullt liv med work-in-progress og hyggelige mennesker som kan fortelle om kultur, tradisjoner og innimellom har mindre oppvisninger. Barna har fått jobbe med dem under barnefestivalen, og de fargerike trådene i håndarbeidet fascinerte store som små.

_MG_2642

Årets nordlige folk. Foto: Eirin Roseneng

Riddu Riđđu er en møteplass, og dette er noe av det fineste med helgen: det å hilse på mennesker fra hele verden, som har kommet hit enten for å besøke eller vise frem ulike deler av sin kultur.

Riddu Riddu 16 Photosession Foto Ørjan Bertelsen

Riddu Riddu 16 Photosession Foto Ørjan Bertelsen

 

Volunteers at Riddu Riđđu

Each year volunteers from around the world come to Riddu Riđđu to help make the world’s best festival. This year Riddu has more than 200 volunteers helping with everything from serving food and keeping the festival area clean, to interpreters translating between the many different languages in use at the festival. Without them, there would be no festival at all!

But who are they?

Linda Henriksen is from Tromsø, and helps serve food to hungry festival guests. This is her second time at Riddu, and her first time as a volunteer.

IMG_3740

Photo: Kai Arne Ulriksen

How are you finding the festival thus far?

– There is a very good mood here. I like that it’s both local and relaxed, at the same time as its very international. I am here with people from Birtavarre, Africa, and Germany – the same group I was here with three years ago.

What is the best thing about Riddu?

– To get to know people from so many different places.

Will you be back next year?

– Probably. This is the first time I’m a volunteer at a festival ever – it has been fun and it would be fun to do it again.

 

Mikael Sand og Barbora Silhanova live in Finland, but Barbora originally comes from Czech Republic. Barbora volunteers as interpreter for the Taiwanese delegation, the Northern People of the year at Riddu Riđđu. Mikael has helped to serve food and beverages. This is their first time at Riddu.

IMG_3828

Photo: Kai Arne Ulriksen

What brought you here to Riddu?

– I met the Norwegian delegation from Riddu in Taiwan,explains Barbora, who was in Taiwan to research an indigenous group and their musical traditions. – I was in the house of one of the musicians, and the Norwegian delegation from Riddu was there too. We started talking, and they invited me to come, since Finland is not so far from Manndalen. Of course we had to say yes.

How are you finding the festival?

– I’m very happy about my work here,  says Barbora. – Here I can continue my research and compare different indigenous traditions. There are many similarities between the Sámi joik and the musical traditions of the Bunun tribe I have researched in Taiwan, for example.

– It’s very interesting, and I would never have discovered this without her, says Mikael.

What’s the best thing about Riddu?

– The cultural diversity.

Will you be back next year?

– Probably, let’s see… It would be great to come back, and we definitely will – it just depends on the timing. It’s been a very enriching experience.

– I have also realized I don’t like my own stance and attitudes to the minorities in Czech Repuplic that I grew up with, says Barbora. – I have not lived there for many years now, but I feel that I will need to spend some time researching this when I come home. So yes, it’s been a very enriching experience to be here.

Frivillige på Riddu Riđđu

Hvert år kommer frivillige fra hele verden til Riddu Riđđu for å hjelpe til å lage verdens vakreste festival. I år er det over 200 registrerte frivillige! De bidrar med alt fra matservering og søppelplukking til å tolke mellom de mange ulike språkene på Riddusletta – og uten disse hadde det rett og slett ikke gått rundt.

Vi har tatt en prat med tre av menneskene som hjelper til med helgens mange gjøremål.

Linda Henriksen fra Tromsø jobber i matserveringen på Riddusletta. Det er andre gangen hennes på Riddu, og første gang som frivillig.

IMG_3740

Foto: Kai Arne Ulriksen

Hvordan trives du på festivalen?

– Det er veldig god stemning. Jeg liker at det er lokalt, og uhøytidelig. Og at det er så internasjonalt – jeg er her med folk fra Birtavarre, Afrika, og Tyskland, den samme gjengen som var her for første gang for tre år siden.

Hva er det beste med Riddu for deg?

– Å bli kjent med nye folk fra så mange forskjellige steder.

Kommer du tilbake neste år?

– Det kan godt hende. Dette er første gangen jeg er frivillig på festival noensinne – det er vært både artig og trivelig og gir mersmak.

Mikael Sand og Barbora Silhanova bor i Finland, men Barbora kommer egentlig fra Tsjekkia. Barbora hjelper til som tolk for den taiwanske delegasjonen, mens Mikael har jobbet med øl- og matservering. Det er første gangen de er på Riddu.

IMG_3828

Foto: Kai Arne Ulriksen

Hva fikk dere hit til Riddu?

– Jeg traff den norske Riddu-delegasjonen da de var i Taiwan, forteller Barbora. – Jeg har forsket på urfolk og musikktradisjoner der, og var hjemme hos en av musikerne for å snakke med ham. Der var også Riddu-delegasjonen, og da de fant ut at vi bodde i Finland inviterte de oss til å komme hit. Selvsagt måtte vi si ja.

Hvordan trives dere?

– Det er helt perfekt for meg,  sier Barbora. – Her får jeg fortsette forskningen min, og treffe urfolk fra andre områder, slik at jeg kan sammenligne og se likheter og forskjeller. Det er for eksempel mye likt mellom joik og musikken til Bunun-stammen, som jeg har jobbet med i Taiwan.

– Det er spennende, jeg hadde aldri oppdaget dette hvis det ikke var for henne, sier Mikael.

Hva er det beste med Riddu?

– At det er så mye forskjellige kulturer her.

Kommer dere tilbake neste år?

– Sannsynligvis. Kanskje ikke neste år, det kommer an på tid og penger, men vi kommer definitivt tilbake, sier de begge. – Det har vært en berikende opplevelse.

– Det har også fått meg til å se på min egen holdning til etniske minoritetsgrupper i Tsjekkia. Jeg har ikke bodd der på mange år, men jeg merker at jeg ikke liker den holdningen jeg har vokst opp med. Jeg blir nødt til å lære meg mer og bruke mer tid på å undersøke mitt lands historie når jeg kommer tilbake.

 

 

Hvem lager Riddu? 3 små stabsportrett

Uten staben, den harde kjernen i Riddu, hadde det ikke blitt noen festival. Det er særlig i festivaluken at du kan se dem være aktive på Riddusletta og inne på Senter for nordlige folk, men aktiviteten er gjennom hele året for mange, og i ukene før og etter er det travle dager med opprigg og nedrigg før publikum kommer. Staben består av 145 mennesker. Mange av disse har vokst opp i festivalen på ulike vis, mens andre har kommet til i nyere tid og blitt en del av Riddu-familien.

Vi tok en prat med et par av de stabsfolkene på Ridduslett under årets første festivaldag.

Jenny Lian Fjereide jobber i artistkafeen, men tar også i et tak der det trengs på festivalområdet. Når vi treffer henne er hun travelt opptatt med å flytte paller og henge opp plakater ved scenen. Hun tar seg likevel tid til å slå av en liten prat.

IMG_3472

Jenny Lian Fjereide. Foto: Kai Arne Ulriksen

Hvor lenge har du vært i staben?

– Jeg husker nesten ikke. Dette er 13. året mitt på festival, og jeg har vært med på mye forskjellig. Først på barnefestivalen, så Nuorat, og nå som stab.

Hva betyr det for deg å være i staben? 

– Det betyr mye å være en del av en så viktig festival, og det er koselig å være med å bygge opp og lage festival med så mange fine mennesker.

Hvorfor er Riddu viktig?

– Riddu får vist frem hva det samiske har å by på, men også andre urfolks historie og kunst. Det gir urfolk over hele verden en stemme. Festivalen har betydd mye for det sjøsamiske. Det bidrar til å skape identitet og engasjement.

Vil du fortsette å være en del av staben i framtiden?

– Ja, selvfølgelig. Jeg føler jeg har blitt del av en liten familie, og Riddu er blitt en fast sommeraktivitet.

Hva gleder du deg mest til i år? 

– Det er vanskelig å velge. Kanskje stemningen. Jeg har hørt at det kommer mye folk i år, så jeg tror det blir en veldig bra festival, jeg gleder meg til å se alle artistene.

Har du et favorittøyeblikk?

– Det er mange fine øyeblikk, men det artigste var kanskje i 2012 da vi ble vekket av grønlandske maskedansere.

Vi treffer også på John Kristoffersen, med hendene fulle av batterier og annet utstyr til sikkerhetsteltet. Han tar seg gjerne tid til å snakke så snart han er ferdig med oppdraget.

IMG_3599

John Kristoffersen. Foto: Kai Arne Ulriksen

Hvor lenge har du vært i staben?

– Siden 2000, hovedsaklig i sikkerhetsgruppen. Jeg har også vært to år i frivilligteltet, og var med å få det opp og fungere slik det er nå, med et telt hvor de frivillige kan få mat, drikke og hvile seg. Det er viktig for Riddu at de frivillige har det bra, de skal ikke fryse og ikke sulte.

Hva betyr det for deg å være med på Riddu?

– Jeg er født og oppvokst her. Bydga har gitt meg mye, og jeg vil gjerne gi tilbake. Riddu er perfekt til det. Kulturen og samholdet betyr mye.

Hvorfor er Riddu viktig?

– Identiteten, at vi vet hvor vi kommer fra. Jeg er vokst opp i en periode med mye motstand mot det samiske, nå er det en helt annen giv i bydga. Så er det utrolig bra at hele verden kommer hit, og at verden vet hvem vi er.

Skal du være med på Riddu neste år?

– Ja, men jeg tror ikke det blir som stab – kanskje som frivillig, eller bare som gjest. Jeg har vært med i mange år, nå er det på tide å la andre slippe til, og at ungdommen får mer ansvar. Vi fornyer oss ved at nye krefter kommer til.

Hva gleder du deg mest til?

– Åpningsprosjektet gleder jeg meg veldig til, og en god del konserter. Mange av artistene har jeg hørt før, men stemningen her er det noe helt spesielt med.

IMG_3465

Solskinnspatruljen! Foto: Kai Arne Ulriksen

På veien møter vi også Solskinnspatruljen, som går rundt for å dele ut solskinn og energi til hardtarbeidende stab og frivillige. Olivia Johanne Fossli, Helga Gamvoll og Magnus Engvoll holder frem kurver med sjokolade og smågodt, og sier de fleste blir veldig glade når de kommer. Men ikke alle har tid, sier de, hvis de er midt i å for eksempel montere noe på området. Fotografen, derimot, sier at de får karakter 11 på en skala fra 1 til 10 – og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor!

Riddu hadde ikke vært noen festival uten disse og alle de andre dyktige stabsfolkene og frivillige. I løpet av helgen kommer bloggen til å portrettere noen ekstra av disse flotte menneskene. I mellomtiden oppfordrer vi alle til å smile ekstra og gi dem en takk for god innsats!

Obsidian Gaze

Det er smekkfullt på biblioteket når årets kunstutstilling, Obsidian Gaze, åpner onsdag kveld. Utstillingen er ein feiring av Riddus 25 års-jubileum som en arena for synliggjøring av samisk kultur og som internasjonal urfolksfestival.

Festivalsjef Karoline Trollvik åpner, og følges av Marja Helena Mortensson og Katharina Barruk som joiker for de fremmøtte. De tar oss med på en bevegelse fra fjellene til sjøen i sine områder i Sør-Sápmi, fra reinkalven til den rennende elven som fremdeles flyter fritt i joiken selv om den er demmet opp for vannkraft i senere tid.

_MG_1309

Marja Helena Mortsensson og Katharina Barruk joiker under åpningen. Foto: Eirin Roseneng

Kurator Geir Tore Holm legger vekt på at verkene i utstillingen kommer fra hele verden, fra Kamchatka til vestkysten av Canada, fra det som kan forklares til det som ikke kan forklares, og så langt som 120 år tilbake i tid.

Tittelen henter sitt navn fra bergarten obsidian. I programmet heter det at den er «glinsende svart med uregelmessig molekylstruktur som gjør den brukbar til redskap, figurer og som speil. Svarte speil. Steinen representerer urtida, overgangen fra flytende til fast materie og viser oss langsomhet og uendelige tidshorisonter vi lett overser når det kreves tempo og når vi tror at tid er penger.»

_MG_1335

Kurator Geir Tore Holm. Foto: Eirin Roseneng

Dyr er et gjentakende motiv i utstillingen – og når jeg slår av en prat med kuratoren etter åpningen, er dette noe av det som er viktig for ham å fokusere på. Dyr som kommunikator og forbindelsen til dyr kan representere noe annet enn den formelle, byråkratiske eller akademiske forståelsen av naturen.

– Det handler om det vi ikke forstår, men kan ane, sier Geir Tore. – Av og til må du myse for å se tydeligere.

Utstillingen viser på mange måter frem forskjellige syn på naturen, og hvordan det blir konflikter når noen vil leve i fred og drive med jordbruk eller fiske, mens andre vil drive med utnyttelse og ekstraktiv industri. Det er rett og slett forskjellige grunner til at man er et sted. Utstillingen kan også ses på forskjellige måter, og i anledningen 25-årsjubileet har det vært viktig å slå på stortromma, og få inn noen av de største urfolkskunstnerne i samtidskunsten, fra hele verden og ikke bare i nord.

– Konseptet i utstillingen er et slags skattkammer av konkrete små verk i utførelsen, men det er også mye i enkeltverkene.

_MG_1381

Publikum under åpningen. Foto: Eirin Roseneng

Det samme gjelder joiken i åpningen, som Geir Tore mener passer godt til utstillingen.

– Marja er en jeg setter høyt som ung, samisk musiker og artist, sier han. – Jeg ønsket meg joiken, ikke bare ord, fornuft og forklarlighet.

Nettopp dette, at Riddu er en arna for møter, er viktig for Geir Tore. Det er mange som forsker i det samiske, og som arbeider i det samiske, og det er viktig å finne møtepunkter hvor disse feltene kan møtes som likeverdig. Utstillingen trekkes fram det mystiske og det som ikke kan snakkes om, en annen frekvens enn realismen.RRF_Logo_Vertikal_CMYK

Det var også Geir Tore Holm som designet logoen til Riddu Riđđu. Den er en riebangárdi, forteller han, med utgangspunkt i en lokal barnelek hvor bjørn skal fange rev. Hva betyr den i dag?

– Allerede da var dyreleken viktig, forteller han, – at man ser noen andre krefter, får øynene opp for omgivelsene på en annen måte. At man kanskje må handle, ikke bare skrive og lese. Det setter ting i bevegelse på en annen måte.

Jeg spør om Riddu har gjort det, og får et svar som kan ses på mange måter. For Geir Tore er den kulturelle bærekraften viktig, og han er skeptisk til institusjonalisering hvis det bare blir festivalkultur og kulturuttryk. I sitt eget kunstnerskap og utdanning på første halvdel av 90-tallet, har han gradvis beveget seg fra identitet til å snakke mer om kultur og økologi. For det handler om de store spørsmålene; hva gjør vi med kofte hvis det ikke er fisk i havet? Går vi bare med det på kontoret og på møter? Det er kanskje bare fremtiden som vil gi svar på dette, men Obsidian Gaze er som helhet og i enkeltverkene full av rom og muligheter for refleksjoner rundt akkurat disse spørsmålene – og mange andre også. Utstillingen blir stående til august, og det er guidede visninger hver dag under festivalen, samt en paneldiskusjon på lørdag som anbefales sterkt å få med seg.

_MG_1384

Foto: Eirin Roseneng