Standing Rock – kampen som har samlet en hel verden

Sandra Márjá West var med den samiske delegasjonen som stilte opp for Standing Rock i desember. I dette reisebrevet deler hun erfaringene fra Oceti Sakowin-leiren, som torsdag 23. februar ble beordret fjernet av myndighetene. Sandra Márjás erfaringer og nye bekjentskaper er en del av sommerens festival, der et av temaene vil være nettopp kampen for rent vann og urfolks rettigheter.

Les videre

This year’s young artist’s travel diary from Taiwan

The 9th of November we, Inga-Wiktoria and Karoline, started the journey to Kaohsiung, Taiwan. My day started with rescheduled flights due snowstorms in the North and the stress of not knowing if I would arrive in time for all the other flights. Running from gates to gates, getting lost on airports and at last ending at the right gate with a short breath was an experience. I felt lucky for being asked by Karoline and Riddu Riđđu to join her on the trip to Taiwan to attend an art festival called Pulima. Even though the day started with a rush it all ended with meeting up with Karoline in Taipei and lovely Lovenose who showed us local Taiwanese food as soon as we arrived. Splendid!

_DSC0036.JPG

Posing with the very tall «Tall Bear», the official mascot of Kaohsiung city.

Les videre

Iceland Airwaves 2016

Island er så mye mer enn vulkaner og varme kilder! Riddu Riđđu var i helga på Island’s største musikkfestival; Iceland Airwaves. Der ble vi servert en herlig miks av ulike konserter! 

I regi av Innovasjon Norge  var aktører innen musikk- og festivalfeltet i Troms og Finnmark invitert til studie- og nettverkstur til den islandske festivalen. 670 off-venue konserter, 220 artister og over 250 offisielle konserter sier litt om hvordan hele Reykjavik forvandles til en eneste stor konsertscene i disse dagene. På cafeer, klesbutikker, frisørsalonger, puber, konserthus eller lagerlokale er det live musikk fra klokken 12 om formiddagen til langt på natt. Det var et enormt program å velge i!

Fil_000 (2).jpeg

Festivalen ble første gang arrangert i 1999, og har siden da blitt til en av Europa’s mest anerkjente festivaler, i godt selskap med Riddu Riđđu selvfølgelig 🙂 I løpet av de fem dagene festivalen varer får mange hundre lokale artister vist seg frem, i tillegg til noen internasjonale navn. Det enorme antallet opptredener er regelrett overveldende, og det er bare mulig å få med seg en ørliten brøkdel av artistene som spiller her. Vi opplevde at det kanskje var de minst kjente artistene som skulle vise seg å være mest spennende å oppleve.

Siden Reykjavik er en såpass liten by, kan man lett få med seg mange konserter i løpet av en dag. Man kjenner en helt egen festivalstemning i de smale bygatene. Blant tradisjonelle småhus og grafittikledde vegger vandrer glade festivalgjengere mellom konsertarenaene. Fil_005.jpeg

En spesielt fin konsertarena var den lille Frikirkjan. Her ble fort stappfullt og publikum satt på gulvet under konsertene. En fin arena som ga en egen, stille stemning.

fil_000-3

Etter en melankolsk kirkekonsert passet det fint med litt økt tempo.  Hip-hop, punk, elektronika eller funk, her var det bare å velge!

Fil_003 (1).jpeg

Etter 4 fine festivaldager, ble dette våre motto:

fil_006-2

Alaska Natives – en liten smakebit

Årets Nordlige folk 2017 er Alaska Natives – urfolk i Alaska. Dewey Hoffman, koordinator for Årets Nordlige folk 2017, anbefalte å komme til Fairbanks i midten av oktober 2016, med 5000 urfolk fra hele Alaska til stede.

Vi, Rita og Kristin reiste i over et døgn, ankom Fairbanks, Alaska på kvelden, fikk sove noen timer og suste tidlig på morgenen til Elders & Youth Conference, som har mål om at unge skal lære fra de gamle.  

Det var alltid en svak eim av røkt laks i konferansesalen og innimellom konferansetemaene fikk vi oppleve tradisjonell dans, tromme og sang fra ulike regioner/folk. Samtidig bar konferansen preg av samhold, åndelighet, healing, finne tilbake, språk, oppfordringer og rettigheter. Høydepunktet var seminaret Kakiñiq: Iñupiaq Tattoos med Marjorie Tahbone. Hun fortalte om tradisjonelle tatoveringer som hadde vært borte i 100 år pga. av tabu og skam, men som nå var på vei tilbake. Hun ga oss også en demonstrasjon av tradisjonelle tatoveringsmetoder: nål som stikkes i huden manuelt og nål og tråd metoden. Vi kunne høre når huden ble punktert, men det var visst ikke så vondt som det så ut som. 

Tattoo med nål og tråd.jpeg

Etter et par netter på hotell, flyttet vi til huset til Sean og Amelia Topkok med sine 3 sønner. Begge har forfedre som drev med reindrift, og Sean er til og med selv same. Amelia var også vår sjåfør og kjørte oss rundt i Fairbanks. Et slikt vertskap skal man lete lenge etter! 

Etter Elders & Youth Conference startet Alaska Federation of Natives Convention, som hadde en mer politisk agenda med valg av representanter og politiske rettningslinjer. Det var også salg av mye tradisjonell mat og aguktaq/trad. dessert = bær og reintalg + en dæsj selolje, smakte overraskende godt. 

Tradisjonell mat ble det også på Potlatchen – en helt unik matfest. Vi satt på stolrader uten bord, men med duk på gulvet. Vi fikk servert bla. kokt elgbein, laks, potetsalat, elgsuppe, fried bread (smakte litt som smultring) og pai. Bjørnekjøtt fikk vi ikke smake – kun for mannfolk, ganske urettferdig men i tråd med tradisjoner.

Potlatch.jpeg

Duodjimarkedet en shoppinghimmel for oss med stor glede av autentiske urfolksduodji. Mye pels (sel, oter, rein, caribou, isbjørn, rev, ulv), fiskeskinn, hvalrosstenner (elfenben), reinhorn, elghorn, perler og elgskinn.

AFN art fair 1.JPG

Quyana Alaska ble en dansekveld i 4 timer. Dansegrupper fra forskjellige grupper fikk en halvtime hver til å vise seg fram og alltid inviterte de publikum på scenen til minst en fellesdans. Alle var delaktige voksne, gamle, ungdommer og barn, helt naturlig og uten sjenanse.

På vår siste kveld var vi så heldig å bli invitert til Iñupiat middag: eksklusiv tørka selkjøtt i selolje, selinnvoller, muktuk (hvalspekk), tørka laks servert med potet og gulrøtter.  Joda, det smakte mye tran, men tørka selkjøtt og laks smakte også veldig godt. Vi hadde også med oss tørrfisk hjemmefra, hvor alle fikk en smak.selmiddag-litt-av-alt

Etter maten dro vi på åpen scene arrangementet Indigenize it. Her fikk vi blant annet høre diktopplesning av en jente om selvopplevd voldtekt. En sterk opplevelse.

Etter nok en reise på over et døgn, kom vi oss hjem med bagasjen full av opplevelser og Alaska Natives duodji. Vi gleder oss til å jobbe videre med utvelgelse av delegasjonen og hvordan vi skal presentere Alaska Natives under Riddu Riđđu 2017.

selmiddag-gjestene

Les mer: https://en.wikipedia.org/wiki/Alaska_Natives

Riddu Riđđu på besøk i Amur

img_7880

Første møte med Amurelva, fra hotellvinduet i byen Amursk, etter 32 timer på reise.              ©Riddu Riđđu

Riddu Riđđu var så vidt avsluttet, da Karoline, Asle og Elisabeth pakket kofferten og reiste til Khabarovsk i Russland for å delta på festivalen Aist nad Amurom (Stork over Amur). Asle var invitert til å holde samisk vevekurs. Urfolk fra områdene langs elven Amur var Årets nordlige folk i 2014, så det var også viktig å besøke festivalen for å finne nye samarbeidspartnere og holde kontakten med gamle venner.

Vi landet i Khabarovsk tidlig fredagsmorgen, og ble møtt av vår venn Polina Hodger, som leder urfolksorganisasjonen i fylket Amur. Hun tilhører nanaifolket, og organiserer også festivalen Aist nad Amurom i landsbyen Achan. Vi gjorde oss klar for en 10 timers kjøretur lengere inn i fylket med destinasjon Amursk. Der overnattet vi, før vi igjen satte oss i bilen og ble fraktet til landsbyen.

Aist nad Amurom er en årlig festival som samler ulike urfolk fra områdene langs Amurelven i Russland. I år fant festivalen sted i Achan, som er en nanai-landsby. Nanai er en av de største urfolksgruppene langs elven Amur.  Landsbyen Achan feiret 300 års jubileum dette året og det var duket for en helaften med sang, dans, musikk, taler og utmerkelser.

Før den offisielle åpningen av festivalen, er det tradisjon å ofre til vannånden, for å sørge for vellykket feiring. Denne ofringen fant sted på et av nanaifolkets hellige steder, som lå på en holme like utenfor landsbyen. Det var organisert båttransport for alle gjester, gradestokken viste 35 grader og sola skinte fra skyfri himmel. Heldigvis hadde organisatorene vært forutseende nok til å skaffe solhatter til oss.

team-riddu

Team Riddu i Amur, fra høyre Karoline, Elisabeth, Julia, Arina, Asle, Jurij og Svetlana. ©Riddu Riđđu

img_7970

Jurij Hodger, Polinas mann, er fiskegrunder i landsbyen, og var vår privatsjåfør for dagen.   ©Riddu Riđđu

img_8010

Vannånden ble matet med ris og kjøtt i små flettede neverkurver, som vi satte ut på vannet. ©Riddu Riđđu

img_8006

©Riddu Riđđu

img_8040

Den offisielle mottakelsen ble foretatt av de eldre damene i landsbyen, der de overrakte fisk og brød til gjestene og ønsket de velkommen.©Riddu Riđđu

img_8045

Asle tok ærbødig i mot fisken, sammen med festivalens to hovedsponsorer. © Riddu Riđđu

img_8072

Etter den offisielle mottakelsen, og dans av barneskoleelevene i landsbyen, var det klart for offisiell åpning av festivalen. Den sto Polina for.© Riddu Riđđu

img_8095

Achan har to anerkjente dansekompanier, som også turnerer i resten av verden. Det er fantastisk bra i en landsby med 300 mennesker.  Tasima er kompaniet for de minste barna.© Riddu Riđđu

img_8075

Siun er for de eldre danserne i landsbyen. Da urfolk fra Amur var Årets Nordlige Folk under Riddu Riddu i 2014, var deler av Siun dansekompani invitert og opptrådte. © Riddu Riđđu

img_8233

Vevekurset ble en stor suksess, og Asle Tveitnes samarbeidet med Julia Chizhik om å formidle både Ulchi-teknikk og samisk teknikk til publikum.© Riddu Riđđu

img_8760

Det ble en så stor suksess at vi arrangerte et til vevekurs for vev-entusiaster i landbyen hjemme hos Polina dagen etter. Nanai- folket har ikke tradisjon med veving. Langs Amur er det Ulchi-folket som har utviklet denne teknikken. Så det var spennende for mange å lære en helt ny teknikk, fra nært og fjernt.© Riddu Riđđu

img_8773

Nanaiene har lange tradisjoner med tilvirking av fiskeskinn og broderi. Damen i hvit bukse, som er i full gang med samisk veving, er en av de dyktigste fiskeskinnsmesterene i regionen. Garvet fiskeskinn brukes til klær og utsmykning. ©Riddu Riđđu

20160726_142143

Karoline fikk også prøve brudestasen, da vi besøkte en av skolene i provinsen, sammen med kompanjongen Arseny, som synes hun var den vakreste kvinne på jord. Han var dog litt ung for ekteskap enda.©Riddu Riđđu

yadasen

Vulkanøya i Yadasen er en hellig plass, med en helt spesiell historie knyttet til seg. Dette er den hellige steinen på øya, som man ofrer småting til for lykke. I følge sagnet var det en vakker ung kvinnelig sjaman, som skapte øya, da hun under en storm mistet hodeplagget og det viste seg at hun ikke hadde hår. De andre i båtfølget lo av henne. Da gjorde hun alle om til stein, inkludert seg selv.©Riddu Riđđu

 

 

Hilsen fra festivalsjefen: takk for i år!

Det er en sliten, men lykkelig festivalsjef som avslutter festivalen søndag ettermiddag. Karoline Trollvik kan feire at Riddus 25-årsjubileum er blitt en publikumssuksess med hele 7139 besøkende og en rekke vellykkede arrangement, men hun er tydelig på at det ikke er en bragd hun vil ta æren for alene.

© Daniel Skog/Riddu Riddu

© Daniel Skog/Riddu Riddu

– Vi har klart det vi håpte sammen, publikum er fornøyd, og er det akkurat det vi alle ville. Underveis får vi ikke alltid så god tid til å snakke sammen, så det har vært godt å snakke med de ulike lederne i staben og vite at de er fornøyde.

Hun har akkurat snakket med en sliten, men fornøyd økonomiansvarlig, og forteller også at lederne på barnefestivalen og Nourat har gitt gode tilbakemeldinger. De er allerede i gang med å planlegge neste år, og det er en motivasjon som deles av hele staben.

Også samtalene med artistene er viktige for Karoline, for å høre  hvordan de er blitt inspirert av møtene med andre artister.

– Det er et eller annet som knytter urfolk sammen, med lignende historie og bakteppe. Samtidsurfolkskunst snakker ofte om de samme tingene, og har ofte like måter å tenke og jobbe på.

Under festivalen samles minoriteter som ofte er i mindretall i majoritetssamfunnet, mens Riddu er et sted der det plutselig er normen. Karoline trekker frem en samtale hun hadde med et av medlemmene i dansekompaniet Dancing Earth, som spilte en forestilling i samarbeid med to samiske scenekunstnere under festivalen. De sa de aldri hadde opplevd et publikum som forstod så godt hva de ønsket å formidle med kunsten.

13701173_10153825173393517_5558705110750588493_o

Dancing Earth. Foto Eirin Roseneng

– Samtidig handler det ikke bare om urfolk, understreker Karoline. – Riddu har jobbet for å skape forståelse mellom ulike kulturer og folk med ulik bakgrunn siden starten. Gjennom programmet og det som skjer på festivalen, får publikum mulighet til å forstå.

For 25 år siden, da Riddu ble startet, var målet å skape toleranse og forståelse for det sjøsamiske. Festivalen arbeidet for å gjøre det til noe positivt, og skapte en trygghet og bevissthet som går videre til neste generasjon.

– Vi feirer urfolkskultur, ikke med arroganse eller som at det er bedre enn annet, men for å skape en trygghet. At vi er komfortabel med hvem vi er og dermed kan akseptere at også andre kan være annerledes.

Derfor er det også viktig med en forståelse for hva man formidler. Det handler om stor kunst og kunsteriske opplevelser, men også om å oppleve det sammen med andre.

– Vi skaper noe i lag, og derfor blir det en veldig spesiell atmosfære for alle – gjester, publikum, artister, frivillige, og staben. Det er så mye mer enn bare en musikkfestival.

Riddu Riddu 16 aarets nordlige folk Foto Ørjan Bertelsen

Årets nordlige folk. Foto Ørjan Bertelsen

En av de viktigste delene av festivalen er Årets nordlige folk, hvor urfolksgrupper får  presentere seg og sin kultur som gjester med ulike arrangement under festivalen. Initiativet er støttet av Utenriksdepartementet, som også har anerkjent Riddus arbeid på området som en viktig nettverksbygger internasjonalt. Karoline er svært fornøyd med at Årets nordlige folk-dagen og at hele oppholdet deres gikk så godt.

– De fikk presentert seg på den måten de ønsket, snakket med mennesker, og synliggjort både kulturen og de utfordringene de har som urfolk i Taiwan. Vi tok ordentlig farvel med alle i går kveld, og det har betydd mye at de kom hit.

27729206953_2d0c4b0c7b_k

Årets nordlige folk. Foto Ørjan Bertelsen

I tillegg til Årets nordlige folk, er også Riddu Siida og ulike seminarer viktige deler av festivalen, både med samisk og internasjonalt perspektiv.Disse delene av festivalen har vokst frem naturlig, ettersom man har hatt så mange urfolk fra hele verden. Vennskapsbånd har blitt knyttet og styrket over tid og samarbeid har oppstått.

– Vi skaper Riddu her hvert år, og har mange kunstnere med tøffe stemmer, men de ønsker også arenaer der de er, og vi vil gjerne støtte dem til å oppnå dette, og bidra med kompetanse og annet der vi kan.

Helt til sist trekker Karoline fram en nyskapning av året: Riddu Sessions, et treårig talentprogram som er støttet av Talent Norge, Sametinget og Kulturnæringsstiftelsen, Sparebank 1 Nord-Norge. I år fikk Katarina Barruk, Elina Mikalsen og Marja Mortensson – alle tidligere Årets unge kunstner på Riddu – jobbe frem ny sang og joik i to sessions før festivalen. Programmet vil fortsette med nye talenter de neste to årene, og festivalsjefen gleder seg til å se hvilke talenter og nyskapninger som vil komme ut av det.

28026884860_d40a5e04c9_k

Riddu Sessions. © Daniel Skog/Riddu Riđđu

I sum gir dette, og alt det andre Riddu er, inspirasjon og motivasjon blant alle i staben til å stå på videre, spesielt nå som det roer seg etter en travel festivalhelg.

– Det er en god motivasjon nå som vi skal i gang med å rigge ned området. Så skal vi også evaluere hva vi kan gjøre bedre til neste år. Vi gleder oss allerede til å ønske velkommen igjen.

27717269393_87c16fb34a_k

Violet Road. © Daniel Skog/Riddu Riđđu