This year’s young artist’s travel diary from Taiwan

The 9th of November we, Inga-Wiktoria and Karoline, started the journey to Kaohsiung, Taiwan. My day started with rescheduled flights due snowstorms in the North and the stress of not knowing if I would arrive in time for all the other flights. Running from gates to gates, getting lost on airports and at last ending at the right gate with a short breath was an experience. I felt lucky for being asked by Karoline and Riddu Riđđu to join her on the trip to Taiwan to attend an art festival called Pulima. Even though the day started with a rush it all ended with meeting up with Karoline in Taipei and lovely Lovenose who showed us local Taiwanese food as soon as we arrived. Splendid!

_DSC0036.JPG

Posing with the very tall «Tall Bear», the official mascot of Kaohsiung city.

The Pulima Art festival was hosted in the southern city Kaohsiung where we spent the weekend, mostly at the Museum of fine arts. The Pulima Arts festival highlighted Indigenous artists. «Pulima” is a Paiwan word meaning creative or highly skilled people. This year’s festival theme was “O loma no adingo,” which means “Home, where the spirit dwells». The idea is to encourage young Indigenous peoples, especially artists, to have the courage to explore their own life experiences.

We got to see some fantastic pieces by young indigenous artist from Taiwan. They highlighted both storytelling and more dark matters as for example alcoholism. A very varied exhibition with a lot of feeling and nice and beautifully exhibited.

IMG_6053 (1).JPG

In front of the artwork «Floating Islands» by New Caledonian artist Nicolas Molé

IMG_6121.JPG

Karoline holding her presentation at the Pulima Art festival at Kaohsiung museum of Fine arts.

Karoline held a talk at the art forum on Sunday about Riddu Riđđu festival. She presented the aims and growth of the festival and also about all important contacts they have around the world to improve and encourage indigenous movements. All in all a very important talk which interested many people and a lot of students from the universities had attended to listen to her. She talked about how the festival wants to include youths in their cooperation. At the panel discussion this was also the biggest question from the audience; how to include and encourage youths to participate and have courage to forward culture. Karoline made a statement in her speech of the importance of youths in culture and about how to make an arena for them where they are able to present themselves. A part of this is the program The young artist of the year, where Riddu Riđđu festival highlights a young artist of the sami culture and give them a scholarship. This year the young artist was me, a visual artist who mostly works with colors and a brush. Visual arts is the media I’m most comfortable with, and also the media in which I showcased at the scholarship, but after some thought and a lot of encouraging words from Karoline she brought me up on stage to show some traditional sami yoik for the Taiwanese public.

LIL_8095.jpg

©Pulima Arts festival

We spent the evenings attending shows that Pulima festival hosted, it ranged from music to performances, all made and showed by indigenous artist mostly from the pacific areas. During our breaks, we got time to explore the city that showcased both art parks with dragon flying, temple visits and night markets with amazing street food.

_DSC0069.JPG

IMG_3612.JPG

Group picture of artists, speakers and festival crew at Pulima Festivals closing party. ©Pulima Arts festival

After the ending of the festival we were invited to friends of Karoline, Yi-Zih and Su Lin. They picked us up in the city and took us to their village that mostly had people from the Hakka-tribe. They drove us around and showed the area, some more local food and also the pearl tradition of the Paiwan people. The last day in Taiwan ended with a workshop of natural fabric indigo dying, something I’ve been reading about and wanting to try for a long time. So this was an amazing opportunity. Dear Adeline was our teacher and showed fabric and techniques she had been working with and guided us through the steps of drying with indigo.

_DSC0182 - kopia.JPG

_DSC0224.JPG

The days went by way too fast and my studies back home in Sweden called me back. Karoline on the other had got a few days extra in Taiwan and I had to take the plane home alone. But before I said goodbye to all newfound friends and Karoline to go on the train that would take me to the airport, me and Karoline had to do a must-do thing when abroad on all sami girls list: fabric shopping! So our hosts found a tailor with traditional fabric for the Hakka-tribe. And after some misunderstanding with the measuring system and a lot of laughs and pictures later both of us got some fabric for new summer inspired gákti; perfect for the next summers festivals back home in Sápmi!

img_6222

taiwan1.jpg

We´ll be back, Taiwan!

-Inga-Wiktoria Påve-

Iceland Airwaves 2016

Island er så mye mer enn vulkaner og varme kilder! Riddu Riđđu var i helga på Island’s største musikkfestival; Iceland Airwaves. Der ble vi servert en herlig miks av ulike konserter! 

I regi av Innovasjon Norge  var aktører innen musikk- og festivalfeltet i Troms og Finnmark invitert til studie- og nettverkstur til den islandske festivalen. 670 off-venue konserter, 220 artister og over 250 offisielle konserter sier litt om hvordan hele Reykjavik forvandles til en eneste stor konsertscene i disse dagene. På cafeer, klesbutikker, frisørsalonger, puber, konserthus eller lagerlokale er det live musikk fra klokken 12 om formiddagen til langt på natt. Det var et enormt program å velge i!

Fil_000 (2).jpeg

Festivalen ble første gang arrangert i 1999, og har siden da blitt til en av Europa’s mest anerkjente festivaler, i godt selskap med Riddu Riđđu selvfølgelig 🙂 I løpet av de fem dagene festivalen varer får mange hundre lokale artister vist seg frem, i tillegg til noen internasjonale navn. Det enorme antallet opptredener er regelrett overveldende, og det er bare mulig å få med seg en ørliten brøkdel av artistene som spiller her. Vi opplevde at det kanskje var de minst kjente artistene som skulle vise seg å være mest spennende å oppleve.

Siden Reykjavik er en såpass liten by, kan man lett få med seg mange konserter i løpet av en dag. Man kjenner en helt egen festivalstemning i de smale bygatene. Blant tradisjonelle småhus og grafittikledde vegger vandrer glade festivalgjengere mellom konsertarenaene. Fil_005.jpeg

En spesielt fin konsertarena var den lille Frikirkjan. Her ble fort stappfullt og publikum satt på gulvet under konsertene. En fin arena som ga en egen, stille stemning.

fil_000-3

Etter en melankolsk kirkekonsert passet det fint med litt økt tempo.  Hip-hop, punk, elektronika eller funk, her var det bare å velge!

Fil_003 (1).jpeg

Etter 4 fine festivaldager, ble dette våre motto:

fil_006-2

Alaska Natives – en liten smakebit

Årets Nordlige folk 2017 er Alaska Natives – urfolk i Alaska. Dewey Hoffman, koordinator for Årets Nordlige folk 2017, anbefalte å komme til Fairbanks i midten av oktober 2016, med 5000 urfolk fra hele Alaska til stede.

Vi, Rita og Kristin reiste i over et døgn, ankom Fairbanks, Alaska på kvelden, fikk sove noen timer og suste tidlig på morgenen til Elders & Youth Conference, som har mål om at unge skal lære fra de gamle.  

Det var alltid en svak eim av røkt laks i konferansesalen og innimellom konferansetemaene fikk vi oppleve tradisjonell dans, tromme og sang fra ulike regioner/folk. Samtidig bar konferansen preg av samhold, åndelighet, healing, finne tilbake, språk, oppfordringer og rettigheter. Høydepunktet var seminaret Kakiñiq: Iñupiaq Tattoos med Marjorie Tahbone. Hun fortalte om tradisjonelle tatoveringer som hadde vært borte i 100 år pga. av tabu og skam, men som nå var på vei tilbake. Hun ga oss også en demonstrasjon av tradisjonelle tatoveringsmetoder: nål som stikkes i huden manuelt og nål og tråd metoden. Vi kunne høre når huden ble punktert, men det var visst ikke så vondt som det så ut som. 

Tattoo med nål og tråd.jpeg

Etter et par netter på hotell, flyttet vi til huset til Sean og Amelia Topkok med sine 3 sønner. Begge har forfedre som drev med reindrift, og Sean er til og med selv same. Amelia var også vår sjåfør og kjørte oss rundt i Fairbanks. Et slikt vertskap skal man lete lenge etter! 

Etter Elders & Youth Conference startet Alaska Federation of Natives Convention, som hadde en mer politisk agenda med valg av representanter og politiske rettningslinjer. Det var også salg av mye tradisjonell mat og aguktaq/trad. dessert = bær og reintalg + en dæsj selolje, smakte overraskende godt. 

Tradisjonell mat ble det også på Potlatchen – en helt unik matfest. Vi satt på stolrader uten bord, men med duk på gulvet. Vi fikk servert bla. kokt elgbein, laks, potetsalat, elgsuppe, fried bread (smakte litt som smultring) og pai. Bjørnekjøtt fikk vi ikke smake – kun for mannfolk, ganske urettferdig men i tråd med tradisjoner.

Potlatch.jpeg

Duodjimarkedet en shoppinghimmel for oss med stor glede av autentiske urfolksduodji. Mye pels (sel, oter, rein, caribou, isbjørn, rev, ulv), fiskeskinn, hvalrosstenner (elfenben), reinhorn, elghorn, perler og elgskinn.

AFN art fair 1.JPG

Quyana Alaska ble en dansekveld i 4 timer. Dansegrupper fra forskjellige grupper fikk en halvtime hver til å vise seg fram og alltid inviterte de publikum på scenen til minst en fellesdans. Alle var delaktige voksne, gamle, ungdommer og barn, helt naturlig og uten sjenanse.

På vår siste kveld var vi så heldig å bli invitert til Iñupiat middag: eksklusiv tørka selkjøtt i selolje, selinnvoller, muktuk (hvalspekk), tørka laks servert med potet og gulrøtter.  Joda, det smakte mye tran, men tørka selkjøtt og laks smakte også veldig godt. Vi hadde også med oss tørrfisk hjemmefra, hvor alle fikk en smak.selmiddag-litt-av-alt

Etter maten dro vi på åpen scene arrangementet Indigenize it. Her fikk vi blant annet høre diktopplesning av en jente om selvopplevd voldtekt. En sterk opplevelse.

Etter nok en reise på over et døgn, kom vi oss hjem med bagasjen full av opplevelser og Alaska Natives duodji. Vi gleder oss til å jobbe videre med utvelgelse av delegasjonen og hvordan vi skal presentere Alaska Natives under Riddu Riđđu 2017.

selmiddag-gjestene

Les mer: https://en.wikipedia.org/wiki/Alaska_Natives

Riddu Riđđu på besøk i Amur

img_7880

Første møte med Amurelva, fra hotellvinduet i byen Amursk, etter 32 timer på reise.              ©Riddu Riđđu

Riddu Riđđu var så vidt avsluttet, da Karoline, Asle og Elisabeth pakket kofferten og reiste til Khabarovsk i Russland for å delta på festivalen Aist nad Amurom (Stork over Amur). Asle var invitert til å holde samisk vevekurs. Urfolk fra områdene langs elven Amur var Årets nordlige folk i 2014, så det var også viktig å besøke festivalen for å finne nye samarbeidspartnere og holde kontakten med gamle venner.

Vi landet i Khabarovsk tidlig fredagsmorgen, og ble møtt av vår venn Polina Hodger, som leder urfolksorganisasjonen i fylket Amur. Hun tilhører nanaifolket, og organiserer også festivalen Aist nad Amurom i landsbyen Achan. Vi gjorde oss klar for en 10 timers kjøretur lengere inn i fylket med destinasjon Amursk. Der overnattet vi, før vi igjen satte oss i bilen og ble fraktet til landsbyen.

Aist nad Amurom er en årlig festival som samler ulike urfolk fra områdene langs Amurelven i Russland. I år fant festivalen sted i Achan, som er en nanai-landsby. Nanai er en av de største urfolksgruppene langs elven Amur.  Landsbyen Achan feiret 300 års jubileum dette året og det var duket for en helaften med sang, dans, musikk, taler og utmerkelser.

Før den offisielle åpningen av festivalen, er det tradisjon å ofre til vannånden, for å sørge for vellykket feiring. Denne ofringen fant sted på et av nanaifolkets hellige steder, som lå på en holme like utenfor landsbyen. Det var organisert båttransport for alle gjester, gradestokken viste 35 grader og sola skinte fra skyfri himmel. Heldigvis hadde organisatorene vært forutseende nok til å skaffe solhatter til oss.

team-riddu

Team Riddu i Amur, fra høyre Karoline, Elisabeth, Julia, Arina, Asle, Jurij og Svetlana. ©Riddu Riđđu

img_7970

Jurij Hodger, Polinas mann, er fiskegrunder i landsbyen, og var vår privatsjåfør for dagen.   ©Riddu Riđđu

img_8010

Vannånden ble matet med ris og kjøtt i små flettede neverkurver, som vi satte ut på vannet. ©Riddu Riđđu

img_8006

©Riddu Riđđu

img_8040

Den offisielle mottakelsen ble foretatt av de eldre damene i landsbyen, der de overrakte fisk og brød til gjestene og ønsket de velkommen.©Riddu Riđđu

img_8045

Asle tok ærbødig i mot fisken, sammen med festivalens to hovedsponsorer. © Riddu Riđđu

img_8072

Etter den offisielle mottakelsen, og dans av barneskoleelevene i landsbyen, var det klart for offisiell åpning av festivalen. Den sto Polina for.© Riddu Riđđu

img_8095

Achan har to anerkjente dansekompanier, som også turnerer i resten av verden. Det er fantastisk bra i en landsby med 300 mennesker.  Tasima er kompaniet for de minste barna.© Riddu Riđđu

img_8075

Siun er for de eldre danserne i landsbyen. Da urfolk fra Amur var Årets Nordlige Folk under Riddu Riddu i 2014, var deler av Siun dansekompani invitert og opptrådte. © Riddu Riđđu

img_8233

Vevekurset ble en stor suksess, og Asle Tveitnes samarbeidet med Julia Chizhik om å formidle både Ulchi-teknikk og samisk teknikk til publikum.© Riddu Riđđu

img_8760

Det ble en så stor suksess at vi arrangerte et til vevekurs for vev-entusiaster i landbyen hjemme hos Polina dagen etter. Nanai- folket har ikke tradisjon med veving. Langs Amur er det Ulchi-folket som har utviklet denne teknikken. Så det var spennende for mange å lære en helt ny teknikk, fra nært og fjernt.© Riddu Riđđu

img_8773

Nanaiene har lange tradisjoner med tilvirking av fiskeskinn og broderi. Damen i hvit bukse, som er i full gang med samisk veving, er en av de dyktigste fiskeskinnsmesterene i regionen. Garvet fiskeskinn brukes til klær og utsmykning. ©Riddu Riđđu

20160726_142143

Karoline fikk også prøve brudestasen, da vi besøkte en av skolene i provinsen, sammen med kompanjongen Arseny, som synes hun var den vakreste kvinne på jord. Han var dog litt ung for ekteskap enda.©Riddu Riđđu

yadasen

Vulkanøya i Yadasen er en hellig plass, med en helt spesiell historie knyttet til seg. Dette er den hellige steinen på øya, som man ofrer småting til for lykke. I følge sagnet var det en vakker ung kvinnelig sjaman, som skapte øya, da hun under en storm mistet hodeplagget og det viste seg at hun ikke hadde hår. De andre i båtfølget lo av henne. Da gjorde hun alle om til stein, inkludert seg selv.©Riddu Riđđu

 

 

Hilsen fra festivalsjefen: takk for i år!

Det er en sliten, men lykkelig festivalsjef som avslutter festivalen søndag ettermiddag. Karoline Trollvik kan feire at Riddus 25-årsjubileum er blitt en publikumssuksess med hele 7139 besøkende og en rekke vellykkede arrangement, men hun er tydelig på at det ikke er en bragd hun vil ta æren for alene.

© Daniel Skog/Riddu Riddu

© Daniel Skog/Riddu Riddu

– Vi har klart det vi håpte sammen, publikum er fornøyd, og er det akkurat det vi alle ville. Underveis får vi ikke alltid så god tid til å snakke sammen, så det har vært godt å snakke med de ulike lederne i staben og vite at de er fornøyde.

Hun har akkurat snakket med en sliten, men fornøyd økonomiansvarlig, og forteller også at lederne på barnefestivalen og Nourat har gitt gode tilbakemeldinger. De er allerede i gang med å planlegge neste år, og det er en motivasjon som deles av hele staben.

Også samtalene med artistene er viktige for Karoline, for å høre  hvordan de er blitt inspirert av møtene med andre artister.

– Det er et eller annet som knytter urfolk sammen, med lignende historie og bakteppe. Samtidsurfolkskunst snakker ofte om de samme tingene, og har ofte like måter å tenke og jobbe på.

Under festivalen samles minoriteter som ofte er i mindretall i majoritetssamfunnet, mens Riddu er et sted der det plutselig er normen. Karoline trekker frem en samtale hun hadde med et av medlemmene i dansekompaniet Dancing Earth, som spilte en forestilling i samarbeid med to samiske scenekunstnere under festivalen. De sa de aldri hadde opplevd et publikum som forstod så godt hva de ønsket å formidle med kunsten.

13701173_10153825173393517_5558705110750588493_o

Dancing Earth. Foto Eirin Roseneng

– Samtidig handler det ikke bare om urfolk, understreker Karoline. – Riddu har jobbet for å skape forståelse mellom ulike kulturer og folk med ulik bakgrunn siden starten. Gjennom programmet og det som skjer på festivalen, får publikum mulighet til å forstå.

For 25 år siden, da Riddu ble startet, var målet å skape toleranse og forståelse for det sjøsamiske. Festivalen arbeidet for å gjøre det til noe positivt, og skapte en trygghet og bevissthet som går videre til neste generasjon.

– Vi feirer urfolkskultur, ikke med arroganse eller som at det er bedre enn annet, men for å skape en trygghet. At vi er komfortabel med hvem vi er og dermed kan akseptere at også andre kan være annerledes.

Derfor er det også viktig med en forståelse for hva man formidler. Det handler om stor kunst og kunsteriske opplevelser, men også om å oppleve det sammen med andre.

– Vi skaper noe i lag, og derfor blir det en veldig spesiell atmosfære for alle – gjester, publikum, artister, frivillige, og staben. Det er så mye mer enn bare en musikkfestival.

Riddu Riddu 16 aarets nordlige folk Foto Ørjan Bertelsen

Årets nordlige folk. Foto Ørjan Bertelsen

En av de viktigste delene av festivalen er Årets nordlige folk, hvor urfolksgrupper får  presentere seg og sin kultur som gjester med ulike arrangement under festivalen. Initiativet er støttet av Utenriksdepartementet, som også har anerkjent Riddus arbeid på området som en viktig nettverksbygger internasjonalt. Karoline er svært fornøyd med at Årets nordlige folk-dagen og at hele oppholdet deres gikk så godt.

– De fikk presentert seg på den måten de ønsket, snakket med mennesker, og synliggjort både kulturen og de utfordringene de har som urfolk i Taiwan. Vi tok ordentlig farvel med alle i går kveld, og det har betydd mye at de kom hit.

27729206953_2d0c4b0c7b_k

Årets nordlige folk. Foto Ørjan Bertelsen

I tillegg til Årets nordlige folk, er også Riddu Siida og ulike seminarer viktige deler av festivalen, både med samisk og internasjonalt perspektiv.Disse delene av festivalen har vokst frem naturlig, ettersom man har hatt så mange urfolk fra hele verden. Vennskapsbånd har blitt knyttet og styrket over tid og samarbeid har oppstått.

– Vi skaper Riddu her hvert år, og har mange kunstnere med tøffe stemmer, men de ønsker også arenaer der de er, og vi vil gjerne støtte dem til å oppnå dette, og bidra med kompetanse og annet der vi kan.

Helt til sist trekker Karoline fram en nyskapning av året: Riddu Sessions, et treårig talentprogram som er støttet av Talent Norge, Sametinget og Kulturnæringsstiftelsen, Sparebank 1 Nord-Norge. I år fikk Katarina Barruk, Elina Mikalsen og Marja Mortensson – alle tidligere Årets unge kunstner på Riddu – jobbe frem ny sang og joik i to sessions før festivalen. Programmet vil fortsette med nye talenter de neste to årene, og festivalsjefen gleder seg til å se hvilke talenter og nyskapninger som vil komme ut av det.

28026884860_d40a5e04c9_k

Riddu Sessions. © Daniel Skog/Riddu Riđđu

I sum gir dette, og alt det andre Riddu er, inspirasjon og motivasjon blant alle i staben til å stå på videre, spesielt nå som det roer seg etter en travel festivalhelg.

– Det er en god motivasjon nå som vi skal i gang med å rigge ned området. Så skal vi også evaluere hva vi kan gjøre bedre til neste år. Vi gleder oss allerede til å ønske velkommen igjen.

27717269393_87c16fb34a_k

Violet Road. © Daniel Skog/Riddu Riđđu

 

Northern Soul på hjemmebane

Northern Soul av Herman Rundberg og Simone Grøtte ble vist på Riddu Riđđu under åpningsdagen 14. juli. Den var opprinnelig et bestillingsverk til Varangerfestivalen, og ble invitert hit til Riddu Riđđu i anledning 25-årsjubileet. Jeg treffer Herman Rundberg på Riddusletta, og etter alt å dømme synes artisten det var godt å komme hjem.

Herman Rundberg

Herman Rundberg. © Daniel Skog/Riddu Riđđu

– Northern Soul handler om hjemplassen, om det å lengte etter, og det å komme hjem. Både jeg og Simone har bodd mange år i Oslo, og kjent mye på det. Så det handler om Kåfjord, om tanker man gjør seg, om den mektige naturen og om folkene som er her. Det er ting man savner, og opplever. Kåfjord er en liten plass hvor alle kjenner alle, noe som er positivt ladet for meg.

Han forteller at de fikk helt frie tøyler av Varangerfestivalen, og kunne utforme verket som de ville. De fikk med alle artistene de ønsket seg, og brukte det som utgangspunkt for å utforme verket, som ikke har vært oppført i full versjon annet enn på Varangerfestivalen.

– Vi ble veldig glad da Riddu tok kontakt og vi fikk muligheten til å spille det her. Det betyr enormt mye. Både det å se kjentfolk, og at Riddu betyr så mye for oss.

Riddu Riddu 16 Norhern Soul Foto Ørjan Bertelsen

Northern Soul Foto Ørjan Bertelsen

Riddu er en veldig viktig del av den samiske identiteten for Herman, og vært med å forme den han er i dag. Det var på Riddu han først torde å ta på seg kofte, og Riddu har alltid vært en plass han kan være stolt over å være same.

– Festivalen har vært kontroversiell i bydga, men for meg har det alltid bare vært enormt positivt, en festival jeg har villet dele med alle.

Det er her han fikk stå på stor scene første gang, og Riddu har vært en arena for kunsterisk utvikling og utfoldelse.

– Det å oppleve så mye musikk fra hele verden, og samisk musikk, har gitt mange inntrykk som har inspirert meg, både til å tørre å bruke ulike sounds, og til å bruke språket.

Han mener Riddu virkelig har funnet formen sin nå, som en internasjonal urfolksfestival, som dyrker det å samle folk fra hele verden. Festivalen blir mer og mer proff og gjennomarbeidet, med erfarne folk i alle ledd.

Riddu Riddu 16 Norhern Soul Foto Ørjan Bertelsen

Northern Soul Foto Ørjan Bertelsen

Samtidig understreker han at Riddu må være sulten på nye ting, være frampå, og booke det man har troen på og som har potensiale, ikke bare det som er populært nå.

I Kåfjord har man vært i forkant å dyrke den sjøsamiske identiteten, noe han mener er positivt for hele det samiske miljøet. Men hva da med andre urfolk, internasjonalt, hvor det kan være vanskeligere – eller direkte farlig – å ha en tydelig identitet som urfolk?

– Å komme hit og se positiviteten og respekten, det tror jeg betyr mye, avslutter Herman. – Det er en stor opplevelse,  for oss alle.

Herman Rundberg

Herman Rundberg. © Daniel Skog/Riddu Riđđu